Blog

Gitt opp

Har du allerede gitt opp nyttårsforsetter?

Veldig mange setter seg nyttårsforsetter for å få ett bedre liv. Har du også gjort det? Holder de enda?

Hvilke nyttårforsetter

Nyttårsforsetter kan være så mangt. Alt fra å spise mindre, slutte å røyke, drikke mindre eller ikke noe alkohol, gjøre det slutt med kjæresten, gå ned i vekt eller opp i vekt, spise sunnere, gå over til vegan kosthold, reise mer eller mindre, bruke mindre penger på klær, gå ut mer eller mindre og klassikeren starte på treningssenter.

Å klare å holde på nyttårsforsettene er for mange vanskelig!

Før vi setter oss nyttårsforsetter er det derfor viktig at vi tenker igjennom våre grunner for å ville gjøre dette. Vil vi det virkelig selv? Er det viktig for oss selv? Er det realistisk det vi skal gjøre? Er tidspunktet riktig?

Hva er viktig for oss?

Alle blir vi påvirket av omgivelsene rundt oss og samtidig så er vi alle forskjellige. Det vi liker er i mange hensende veldig likt med andre men dette gjelder ikke alltid. Ta derfor hensyn til dette når du planlegger forandring i livet. Vil du det virkelig og er det viktig for deg så gjør det. Hvis det er mer viktig for andre og ikke så viktig for deg selv så tenk kanskje litt mer på det…

Når nyttårsforsetter er viktige for oss selv men vi bryter de raskt kan det være at vi setter oss for store krav… kanskje vi skal begynne med å trene 2-3 ganger i uken i stedet for 6 sånn med en gang? Kanskje vi skal forandre kosthold gradvis isteden for plutselig å bare spise grønnsaker og ikke noe annet?

Nyttårsforsetter og brudd hva så?

Når vi så sklir ut og bryter våre nyttårsforsetter.. hva gjør vi så? Om vi har tatt en røyk eller spist for mye en gang så er det ikke dermed sagt at alt er tapt! Stopp ..tenk igjennom er det viktig for meg? Er det det, så gå videre og ikke ta en neste røyk .. stopp.. tenk.. vurder .. dette vil gjøre deg bevisst på hva du vil og gjøre det lettere å ikke falle tilbake til gamle vaner!

Hvis vi er bevisst på hva vi gjør og hvordan dette påvirker oss så er det mye lettere å holde en stø kurs mot det vi vil oppnå.

Våre tanker og adferd rundt nyttårsforsetter

Våre tanker påvirker vår adferd og vår adferd påvirker våre tanker.

Dette betyr at når vi tenker at vi er dumme, svake, late etc når vi har brutt våre nyttårsløfter så hjelper dette ikke i det hele tatt på vårt selvbilde og tro på vår kapasitet til å gjennomføre det vi har satt oss fore. Å bryte av kan føre til stress eller dårlig selvbilde. Det er derfor viktig at vi starter å være oppmerksomme på hvilke tanker vi har og snur de til mer positive tanker.

Så når tankene om latskap eller dumhet kommer så tenk heller på den tiden du fikk det til, hvor mange røyk du ikke tok i den perioden, den usunne maten du ikke spiste eller at du faktisk har trent noen ganger! Tenk heller du fikk det til og skal få det til igjen!

Gratuler deg selv med det du får til!

Andre kilder

Skrevet av Psykolog Kristian Laake

Når man skal snakke med barn om helse enten det er psykisk eller fysisk helse eller avhengighet er det best å være ærlig i forklaringene man gir. Er det noe man ikke vet når de spør så ikke lyv men innrøm at du ikke vet og forsøk å få rede på det de spør om i etterkant. Barn skjønner veldig raskt at man lyver og det fører til at din rolle som omsorgsperson og person som de kan stole på forringes.

Hvordan du forklarer ting til barna kommer an på alderen deres.

Hva bør du ta hensyn til

Det er lurt at du tenker igjennom på forhånd det du vil formidle og hvordan. Tenk på hvilke hjelpemidler det vil være lurt å ha klar. Det kan være tegninger, bøker med bilder, dukker eller annet som kan hjelpe i forklaringen. Husk å sette av rikelig med tid. Barn har ofte behov for å få svar på spørsmål i etterkant.

Ta hensyn til barnas døgnrytme når du bestemmer tid for forklaringen. Hvis det er andre personer som står barnet nær inviter de gjerne til å være tilstede. Husk at barn lett merker om du er urolig eller nervøs. Ta derfor hensyn til dette og gjør det når du er rolig. Under samtalen er det viktig at du legger merke til reaksjonene til barna. Som med alt annet øvelse gjør mester så øv gjerne på dette!

Hvordan forklarer du barn om helseproblemer

Når du skal snakke med barna så si ifra først at det er noe du vil snakke med de om. Fortell med ord som barna lett forstår for eksempel at du har fått en sykdom på det stedet du har som gjør at du får vondt, har urolige tanker, en kul etc i henhold til det du har. Fortell på  en enkel måte at det gjør at du for eksempel blir svimmel, drikker alkohol, ikke klarer å stå opp, spiser for lite, sover for mye eller forlite, tar for mange tabletter etc.

Spør så barnet om det har sett at du er annerledes enn før, oppfører deg rart, er trist eller annet. Forklar så at det er på grunn av det som skjer med deg.

Forklar så at du nå skal få hjelp av den som skal behandle deg enten det er lege eller psykolog. Fortell hva de heter og at de skal hjelpe deg med å bli som før.

Når du forklarer så er det helt fint å bruke tegninger. Hvordan du sier ting er avhengig av barnet så følg med på hvordan de reagerer. Bruk et språk som barnet lett kan forstå samtidig som du forteller hva sykdommen heter med dets riktige navn.

Fortell barn at du er glad i de

Mens du holder på så er det viktig at barnet får bekreftet at de er elsket. Barn trenger å høre det så gjør det gjerne mange ganger samtidig som du forklarer at de ikke skal gjøre noe spesielt, det er de voksne som skal hjelpe til å gjøre deg frisk.

Barn trenger ofte å ta ting rolig inn over seg og da må det være rom for å ta pauser og sette av tid slik at de kan spørre om det de ikke forstår eller lurer på.

Det er bra å runde av samtalen med noe positivt dere skal gjøre sammen slik at de forstår at livet går videre med daglige ting selv om en er syk.

Når barn blir diagnostisert med astma er det veldig viktig å lære de hvordan de kan hjelpe seg selv og viktigheten av å ta medisinen som er foreskrevet. Psykologer kan hjelpe med dette og under kommer en liten historie som jeg har skrevet som hjelpemiddel for foreldre som har barn med Astma:

I en by veldig nært her bodde en 9 år gammel gutt ved navn Kristian. Kristian bodde sammen med foreldrene Elisabeth og Hans og hans eldre søster Lise. Kristian likte å leke med vennene sine og å sparke fotball. Huset der Kristian bodde hadde en hage bak huset. Kristian og vennene hans pleide å leke med ball. Da de var yngre, spilte de der nesten hver dag. Siden hagen var ganske liten, ble det slik at når de ble eldre så dro de til en større park slik at de kunne løpe raskere etter ballen.

En dag etter å ha spist måtte moren gå tilbake på jobb, og faren sa at han ønsket å ta en lur fordi han hadde stått opp veldig tidlig om morgenen. Siden søsteren Lise skulle ut med noen venner for å drikke brus, bestemte Kristian seg for å ringe vennene sine for å dra til parken. Fire venner kom til Kristians hus de og dro umiddelbart til parken for å leke. Nesten umiddelbart etter å ha begynt å løpe, begynte Kristian å legge merke til at han ble mer sliten og at vennene hans kunne løpe raskere enn ham, men han prøvde å følge dem.

Plutselig falt Kristian til bakken og klarte nesten ikke å puste. Han trodde han skulle dø, og alle vennene hans var rundt ham og lo først fordi de trodde Kristian spilte. Raskt skjønte de at han ikke spilte og at han hadde problemer. De ropte til en dame som satt på en benk og ga brødsmuler til noen duer. Damen nærmet seg og ringte umiddelbart 112. Ambulansen kom straks og legen satte en maske på Kristian som ga ham oksygen. Litt etter litt kunne Kristian puste normalt igjen. Mens dette skjedde, løp en av vennene hans til Kristians hus for å vekke Kristians far. Det tok en stund fordi faren sov dypt. Da faren endelig kom, fjernet legen oksygenmasken til Kristian.

Legen fortalte faren at de måtte følge med på legevakten for å gjøre noen tester på Kristian. I to uker måtte Kristian gå til sykehuset for at legene skulle ta tester og til slutt diagnostiserte de ham med astma. Det å vite hva Kristian led av beroliget hans foreldre. De spurte så legen om hva de burde gjøre for å forebygge et nytt mulig astmaanfall.

Legen sa at Kristian måtte gjøre flere ting for at han ikke skulle skje igjen. Først måtte Kristian starte å ta en dose med inhalator Nexthaler både morgen å kveld. Han måtte også alltid ha med seg en Ventolin i tilfelle han skulle få et nytt anfall.. Legen viste Kristian hvordan han skulle bruke de, og de dro med en ny avtale om to måneder og en anbefaling om å besøke en psykolog for å lære å håndtere stressende situasjoner og lære å puste bedre.

Dagen etter ringte foreldrene en psykolog og Kristian dro sammen med faren. Psykologen fortalte Kristian at å puste riktig vil bidra til å holde astma borte. Psykologen startet å vise Kristian hvordan man puster riktig. ”Først tar du inn luft gjennom nesen, senker det til magen under navlen, holder den der i noen sekunder, og løfter deretter luften over navlen og til slutt puster ut gjennom munnen”. Kristian gjorde dette  sammen med psykologen? ”Kom igjen nå vi puster, vi senker luften til bunnen, vi lar den være der, nå løfter vi den litt og så ut gjennom munnen Vi gjør det igjen, veldig bra du gjør det bra!” Kristian, oppmuntret av foreldrene, begynte å gjøre det hver morgen og da han kom hjem fra skolen. Han tok også medisinene hver dag og forlot ikke hjemmet uten ventolin.

Med tiden ble Kristian lei av så mye pust, så han begynte å «glemme» å gjøre det om ettermiddagen og deretter om morgenen. En dag på skolen da de lekte i hagen og løp etter en venn, kunne han plutselig ikke puste. Vennene hans begynte å rope hjelp, hjelp, hjelp !! Vakthavende lærer kom løpende og Kristian som nesten ikke kunne puste eller snakke hvisket at hans ventolin var i ryggsekken. Læreren ba en av Kristians venner om å hente ryggsekken, og han ringte til en ambulanse og deretter Kristians foreldre. Vennen med sekken kom straks og Kristian tok to inhalasjoner av ventolin.

 Han ventet et øyeblikk og en til. Han roet seg og da ambulansen kom, var han nesten ok. Plutselig kom det en bil med full gass som bråbremset og nesten krasjet mot veggen på skolen. Det var faren til Kristian som kom veldig redd. Kristians foreldre bestemte seg for å ta ham til legen for å se hva som kunne ha skjedd. Dagen etter var de tre der og legen spurte ham hva som hadde skjedd med ham. De forklarte det for ham, og da spurte legen ham om han fortsatt tok nexthaler. Kristian sa ja, legen sa at det var rart hva som hadde skjedd med ham siden han tok medisinen.

De voksne snakket da Kristian plutselig sa «denne uken har jeg glemt pusteøvelsene mine.» Kristian følte seg litt flau, men syntes det var best å si det. Foreldrene til Kristian gratulerte Kristian for å ha sagt det, men de håpet at han forsto viktigheten av å puste og at han måtte prøve å ikke glemme det igjen. Månedene gikk og Kristian fortsatte med sitt daglige liv, skole og lek på ettermiddagene med vennene sine i parken.

En dag viste og Nexthalerinhalatoren 0. Dette betydde at det ikke var flere doser i enheten. Kristian visste at foreldrene hans var veldig opptatt, og for å få en annen måtte de gå til legen igjen, så han bestemte seg for å fortelle det når foreldrene foreldrene hans var mindre opptatt med jobb. Den ene dagen gikk og flere til, og den tredje dagen måtte han tvinge pusten da han gjorde pusteøvelsen om morgenen, og han bestemte seg for at på ettermiddagen skulle han be faren om å ta ham til legen for å få en ny Nexthaler. Han gikk på skolen og sittende i timene var han ganske god, rolig. Så i friminuttet begynte han å løpe og falt til bakken av mangel på luft.

Denne gangen var ikke vennen som kom med sekken da det skjedde den første gangen, fordi han hadde influensa og hadde blitt hjemme. De andre vennene, med lærerens hjelp, tok litt lenger tid å finne ryggsekken hennes med ventolin, og de kom ikke med den  før ambulansen allerede hadde kommet og Kristian var i armene til en lærer og legen satte oksygenmasken på han.

Senere, da han kom seg, fortalte legen ham at hvis det hadde tatt to minutter til, kunne det verste ha skjedd. Kristian forsto det, og da moren kom løpende, forklarte han for henne at han hadde gått tom for doser fra Nexthaler og ikke hadde ønsket å bry foreldrene sine med det nødvendige besøket å gå til legen. Så kom faren veldig redd og litt sint fordi Kristian ikke hadde advart om mangel på dose.

De satte seg ned for å snakke og bestemte seg for å gjøre en rutine for å forhindre at dette skjedde igjen. De begynte å markere på kjøkkenkalenderen når de 120 dosene i enheten skulle være ferdig. Hver Mandag markerte Kristian i kalenderen antall doser som var igjen i enheten. Dermed kunne alle tre ha kontroll på hvor mange doser det var igjen. Månedene gikk og Kristian ble eldre og fikk ikke flere astmaanfall. Likevel, når ble er eldre, fortsetter han med pusteøvelsene om morgenen og om ettermiddagen og glemmer ikke å ta medisinene. Ventolin er fortsatt nær ham, men han føler nesten aldri behov for å bruke den.

Magisk sirkel

Magisk sirkel er en intervensjonsstrategi ved atferdsproblemer. Det er en psyko-pedagogisk gruppeintervensjon for å løse konflikter av type hiperaktividad, aggressivitet, voldsproblematikk, trassig negativitet eller innadvendthet.

Med denne teknikken jobber man for å skape alternativer løsninger i gruppen ved at man øker toleranse, aksept for mangfold, tilhørighet, medansvar og skoletilknytning. Den magiske sirkelen baserer seg på 3 pilar i utdanningen av barn:

• Lære å være
• Lære å være sammen
• Lære å lære

Ved å bruke denne strategien økes barnas kompetanse innen situasjonshåndtering, samhold  og det sosiale liv.

Den magiske sirkelen har 4 hovedregler:

• Vi finner alltid en eller flere alternativer
• Vi kan alle utrykke våre ideer fritt og vi respekterer andres ideer
• Barnet med atferdsproblem er ikke tilstede
• Hvis et forslag ikke virker prøver vi noe annet

Prosedyren består av 5 faser:

Katarsis: Hvor det utrykkes eventuelt stress og sinne mot eleven med atferdsproblem. I denne fasen lar man elevene gi utrykk for hva som opprører elevene og hva eleven med atferdsproblem har gjort mot de andre. Denne fasen bør være på rundt 10 minutter.

Hypotese: Her spør man hva de andre elevene tror hva det er som skjer med eleven med atferdsproblemer? Hva kan grunnen være til problemene? Ca10 minutter.

Desensibilisering og empati: I denne fasen setter man spørsmål ved og setter opp noen hypoteser for hva som er årsaken til atferdsproblemene. Her spør læreren om noen av de andre har noen gang har gjort de samme tingene som eleven med atferdsproblemer enten hjemme eller i annen sammenheng og eventuelle årsaker til at de gjorde det. Man fokuserer her på at alle kan vi ha gjort ting vi ikke skulle og at eleven med atferdsproblem kanskje ikke er så annerledes enn oss andre allikevel. Fasen bør være på ca 15 minutter.

Forslag: I denne fasen spør man hva vi andre kan gjøre for eleven med atferdsproblemer. Hvordan kan vi oppføre oss for at eleven ikke skal føle seg avvist? Ca10 minutter.

Avslutning: Her går man igjennom fasene og setter i gang de tiltakene som har blitt valgt av gruppen.  Ca 10 minutter

Under alle fasene er det viktig at alle får utrykt seg og det fokuseres på inkludering av eleven i gruppen ved hjelp av empati, aksept for mangfold og mulige årsaks problemer.

Når barnet har en hyperaktiv oppførsel. Hva bør man gjøre?

Når barnet har en hyperaktiv oppførsel bør man som foreldre starte med å forsøke å få barnets oppmerksomhet rettet mot en selv. Får å oppnå dette kan man bruke sine egne kroppsutrykk. For eksempel en klem, blunke eller ett kjærtegn. Når barnet har roet seg noe ned kan man hjelpe det å organisere tankene de har i riktig rekkefølge. Dette må gjøres på en måte som er i henhold til hva barnet kan forstå. Korte beskjeder er ofte mye lettere å forstå for barnet enn lange utredninger.

Hjelp barnet til å utvikle oppmerksomhetskapasiteten med spill og didaktiske materialer. Som foreldre er det viktig at vi setter oss inn i hvordan hyperaktiv oppførsel påvirker barnet. Søk opp informasjon som for eksempel på denne siden https://www.adhdnorge.no/artikkel/hva-er-adhd

Når man mistenker at barnet er hyperaktivt så er det viktig at man søker profesjonell hjelp ikke bare for å stadfeste det man mistenker men også for å undersøke om det kan være andre medisinske årsaker.

Det er viktig at det er kontakt om temaet mellom foreldre og lærere på skolen.

Hyperaktiv oppførsel og skolesituasjonen

For lærere som har elever med hyperaktiv oppførsel i klasse rommet er det viktig at de setter eleven nære seg slik at de kan ha nær øyenkontakt og eleven lettere kan oppfatte kroppsspråket til læreren. Det er viktig at plasseringen av eleven nær læreren ikke oppfattes som en straff for oppførsel. Læreren bør prøve å tilpasse seg i så stor grad som mulig til elevens læringstempo. Eleven bør ikke tvinges til å sitte stille hele dagen. Gjør læringen lettere ved å innbake bevegelse i klasserommet.

Når eleven begynner å vise tegn til å bli urolig gi han eller hun en oppgave som innebærer at de må bevege seg.

Hvis barnets oppførsel påvirker resten av elevene er det viktig at man tar dette opp og forklarer grunnen til oppførselen.  Dette kan gjøres ved at man bruker en teknikk som kalles magisk sirkel.

Barneoppdragelse og disiplin

Hvordan oppdrar vi barna? Mange foreldre opplever at de har problemer barneoppdragelse og disiplin. Ofte er det et dilemma mellom ønske om å gi barna det de ønsker og samtidig holde kontroll og ikke oppdra bortskjemte barn som er vant til å få alt de ønsker. Ofte blir det jo slik at hvis vi  stort sett ender opp med å gi barna det de vil så vender de seg til det og forlanger at foreldrene alltid oppfyller kravene de stiller. Slik vil vi jo ikke ha det! Så hvordan gjør vi da?

En hjerne under utvikling

Ofte kan det ende med at barna gjør det de vil og vi som foreldre blir sinte. Dette fører igjen til at barna blir lei seg og veien til tårer er ofte kort.  Når vi som foreldre skal oppdra barn er det viktig at vi tar hensyn til at barn er under utvikling. Dette betyr at barna ikke er som små voksne. Barnas hjerne er under utvikling og hvor utviklet den er kommer an på barnas alder. Hvis for eksempel et barn vanligvis oppfører seg helt fint i en situasjon men ikke når det kommer andre faktorer inn i bildet kan dette være fordi deres kapasitet enda ikke er kommet til nivået som gjør at de vet hvordan de skal takle at det er en ny faktor inne i bildet.  For å gjøre det lettere å forstå:

Hvis barnet ditt vanligvis går og legger seg til rett tid uten å protestere men plutselig ikke gjør det når dere har besøk kan det være fordi de ikke forstår automatisk at samme regel gjelder selv om besøket ikke har gått hjem. Her er det viktig at foreldrene er varsomme og forklarer gjerne på forhånd at samme regel gjelder. Samtidig som man bør være konsekvent så bør man være fleksibel.

Hvis for eksempel besteforeldrene kommer på besøk og det er snakk om at barna legger seg litt senere så kan dette være en situasjon hvor dette tillates. Samtidig som det er viktig å være fleksibel bør foreldre også kunne si nei når situasjonen tilsier det. Det er viktig for barnas utvikling at de lærer at ikke alt er lov eller at de ikke alltid kan få det som de vil. Hvis barna ikke lærer dette så vil de ofte få problemer senere ilivet når de må takle motstand og frustrasjon.

Foreldre som omsorgsperson

Uansett hvor flink man er som foreldre når det gjelder barneoppdragelse og disiplin vil det være situasjoner hvor alt krasjer og barnet skriker og du som foreldre har lyst til å skrike også. I de situasjonene er det viktig at du forholder deg rolig og ikke lar deg rive med og oppfører deg som barnet. Det første man bør gjøre er å vise barnet at man er der for de. Man bør oppnå kontakt med barnet og roe det ned. Det er viktig å vise barnet at du er en de kan stole på alltid! Ikke bare når de oppfører seg fint.

Når barnet er i en tilstand hvor de er fortvilet/skriker/frustrert/redd er det ingen vits å starte å forklare hvordan de bør oppføre seg eller hva som er rett logisk sett. Først må man oppnå kontakt og roe ned barnet. Dette kan ofte gjøres ved fysisk kontakt uten å være for påtrengende. Når du skal roe ned barnet er det viktig at du lar barnet skjønne at du er en omsorgsperson som de kan stole på. Når barnet har roet seg ned er den beste måten å kommunisere med de på  at du setter deg selv i en posisjon hvor du er litt lavere enn barnet sånn at barnet ikke må se opp til deg. Det ideelle er hvis barnet er i en posisjon litt over deg når det gjelder øyenkontakt.

Kommunikasjon

Pasienter trenger ofte informasjon om hvordan de kan forbedre helsen. Denne informasjonen må være korrekt og presentert på en måte som det er lett for pasienter å forstå. For formidling av informasjon er det nødvendig å ta hensyn til pasientens holdninger og påvirkning fra tredjeparter i pasientens beslutningstaking (Rosa, Parada og Rosa, 2012). I forskningen som Kiesler og Auerbach (2003) gjorde, om samspill mellom terapeut / lege og pasient, viste forskerne at en tilknyttet kommunikasjon forbedrer det terapeutiske forholdet og resultatene hos pasienten.

Hva er kommunikasjon

For å forstå forholdet mellom kommunikasjon og overholdelse, må vi forklare hva kommunikasjon er. I 1950 definerte Stevens kommunikasjon som et diskriminerende svar fra en organisme på en stimulans. Med tanke på denne definisjonen er det kommunikasjon når en stimulus påvirker en organisme, og denne organismen reagerer på en eller annen måte. Når det ikke er noe svar på stimulansen, er det ingen kommunikasjon. Denne definisjonen er ganske generell og veldig atferdsmessig.

Andre forfattere som Schirato og Yell (1996), definerte kommunikasjon som produksjon og forhandling av betydninger. Denne opplevelsen er alltid underlagt kontekstene der den sendes, med tanke på de sosiale, kulturelle og miljømessige aspektene. Det kongelige spanske akademiet definerer  kommunikasjon blant annet som «Overføring av signaler gjennom en felles kode til avsenderen og mottakeren» (RAE, 2020). Kommunikasjon kan også defineres som formidling eller utveksling av informasjon mellom en eller flere personer ved hjelp av tale, skriving eller andre midler. På denne måten kan kommunikasjon være overføring av følelser eller ideer (Oxford English Dictionary, 2020). Med denne definisjonen er det klart at kommunikasjon har tre deler. Den som sender ut meldingen og den som mottar meldingen. Meldingen som sendes ut og den som blir oppfattet av mottakeren, avhenger av tidligere erfaringer, konteksten og situasjonen der kommunikasjonen skjer (Buck og VanLear, 2002).

Verbal og ikke verbal kommunikasjon

Kommunikasjon er ikke begrenset til verbale som tale og skriving. Når vi snakker om kommunikasjon, skiller vi mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Verbal kommunikasjon er definert som en språklig utveksling mellom to eller flere personer. Denne typen kommunikasjon kan være direkte, på avstand eller gjennom en enhet som telefon eller et brev. Felles for dem er at verbal kommunikasjon styres av språklige regler (Catania, 1986). Når vi snakker om ikke-verbal kommunikasjon snakker vi om kommunikasjon mellom mennesker som ikke inkluderer talespråk. Denne typen kommunikasjon er definert av kroppsbevegelse, hvordan vi beveger oss og kommuniserer med kroppen, ansiktsuttrykk, kroppsholdning, fysisk kontakt og øyekontakten vi opprettholder når vi er med en annen person. Denne kommunikasjonen kan forekomme alene eller sammen og samtidig som verbal kommunikasjon (Baron og Byrne, 2005).

Hvordan kommuniserer vi

Måten vi kommuniserer med andre på, påvirkes av faktorer som stemninger, våre følelser for øyeblikket, tretthet og hvordan vi har det med dagen (Baron og Byrne, 2005). Ansiktsuttrykk er en av formene for ikke-verbal kommunikasjon, og det har vist seg at vi med vårt ansiktsuttrykk er i stand til å uttrykke de syv grunnleggende følelsene til sinne, forakt, frykt, overraskelse, lykke, tristhet og avsky. VI- og V-kraniale nerver er de perifere banene for ansiktsuttrykk. Ansiktsnerven, nummer VII, er den som overfører meldingene som hjernen sender til ansiktsmusklene og ansiktshuden (Izard, 1989). Følelser kan skje med en kombinasjon av forskjellige følelser, for eksempel overraskelse sammen med frykt. Følelser kan vises med forskjellige intensitetsnivåer, og alt dette innebærer et stort antall variasjoner av følelser.

Ansiktsuttrykk

Det er ulik forskning på ansiktsuttrykkets universalitet. Mange forfattere har forklart at det er det, og andre legger til at oppfatningen av uttrykk for andres ansikt er påvirket av situasjonsmessige og kulturelle faktorer. På denne måten vil et ansiktsuttrykk i noen situasjoner trenge en interkulturell oversettelse. I alle fall vil denne oversettelsen i de fleste tilfeller være mye enklere enn oversettelsen mellom talte språk (Baron og Byrne, 2005).

Baron og Byrne (2005) mener at øynene er et annet viktig ikke-verbalt kommunikasjonsmiddel. I situasjoner der du ikke kan se øynene til personen som har en kommunikasjon, for eksempel hvis han/hun bruker veldig mørke briller, kan kontakten mellom disse to bli noe ubehagelig og skadelig. Verbal kommunikasjon ledsaget av tilstrekkelig øyekontakt har vist seg å hjelpe folk til å forstå hverandre. Øyekontakt, hvis det ikke er for stirrende, kan det være ubehagelig og bli oppfattet som en trussel av den andre personen, hvis det blir stirret over lengre tid. I 1992 konkluderte Aronoff, Woike og Hymann, i en undersøkelse av følelsesgjenkjenning, at mennesker med en truende holdning har en mer kantet og diagonal kroppsholdning enn snille mennesker. Sistnevnte viste mer avrundede stillinger. Når en person oppfatter følelsene som vises av kroppsholdningen til den andre, kommer kulturelle og situasjonsmessige faktorer til gjelde.

Fysisk kontakt og kommunikasjon

En annen faktor i kommunikasjon mellom mennesker er fysisk kontakt. Hvan fysisk kontakt kan formidle i person-til-person-kommunikasjon, avhenger av personlige, situasjonsmessige og kulturelle faktorer. Fysisk kontakt kan antyde hengivenhet, forsøk på dominans, seksuell interesse og noen ganger aggresjon. Etter Alagna, Witcher, Fisher og Wicas (1979) gir fysisk kontakt positive reaksjoner hos den andre personen hvis denne personen oppfatter fysisk kontakt som passende. Avtalen mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon er viktig. I tilfelle de ikke stemmer overens, kan dette vekke mistanke hos den andre personen om at noe ikke blir kommunisert godt eller ærlig.

Kommunikasjonskanaler

Hver type uttrykk betraktes som en kanal. For eksempel ansiktsbevegelse, visuelt blikk, kroppsbevegelse og verbal kommunikasjon. Av den grunn at det er veldig vanskelig å kontrollere alle kanaler samtidig for folk flest, hos mennesker som lyver, kan en eller flere kanaler vise uenighet med den verbale kanalen. Mennesker som prøver å kommunisere noe som ikke er sannferdig, øker ofte stemmeniået og i mange tilfeller kommuniserer de på en ubesluttsom måte (Baron og Byrne, 2005). I 1986 oppdaget Kleinke i studien om blikk og øyekontakt at folk som prøver å kommunisere noe som ikke er sant, ofte opprettholder for lite eller for mye øyekontakt. I sistnevnte tilfelle anses det at de opprettholder kontakten for mye for å prøve å overbevise den andre om løgnen. I den samme undersøkelsen ble det funnet at mennesker som ikke forteller sannheten, har en tendens til å blunke mer og har mer utvidede pupiller enn folk som snakker sant.

Referanser

Alagna, F. J., Witcher, S. J., Fisher, J. D. y Wicas, E. A. (1979). Evaluative reaction to Interpersonal Touch in a Counseling Interview. Journal of Counselling Psychology. 26(6), 465-472.

Aronoff, J., Woike, B. A. y Hyman, L. M. (1992). Which are the stimuli in facial displays of anger and happiness? Configurational bases of emotion recognition. Journal of Personality and Social Psychology, 62(6), 1050-1066. 

Baron. R.A. y Byrne, D. (2005). Psicología Social 10 Edición. Madrid: Pearson   Educación. 

Buck, R. y VanLear, C.A. (2002). Verbal and Nonverbal Communication: Distinguishing Symbolic, Spontaneous, and Pseudo-Spontaneous Nonverbal Behavior. Journal of Communication, 9, 522-541.

Catania, A.C. (1986). On the Difference Between Verbal and Nonverbal Behavior. The Analysis of Verbal Behavior, 4, 2-9.

Izard, C. E. (1989). The Structure and Functions of Emotiotions: Implications for Cognition, Motivation, and Personality. The G. Stanley Hall lecture series, 9, 39-73.

Kiesler, D. J. y Auerbach. S. M. (2003). Integrating measurement of control and affiliation in studies of physician-patient interaction: the interpersonal circumplex. Journal of Social Science & Medicine, 57(9), 1704-1722.

Kleinke, C. L. (1986). Gaze and eye contact: A research review. Psychological Bulletin, 100(1), 78-100.

Oxford English Dictionary. The definitive record of the English language (2020). Oxford: Oxford University Press.

Real Academia Española (2020). Diccionario de la lengua española.  Comunicación. Recuperado de https://dle.rae.es/comunicaci%C3%B3n

Rosa-Alcázar, A. I., Parada-Navas, J. L. y Rosa-Alcázar, A. (2012). La educación para la salud en niños y adolescentes. En A. I. Rosa-Alcázar, P. J. Olivares-Olivares y J. Olivares-Rodríguez (eds.), Psicología de la salud en la infancia y adolescencia. Casos prácticos (pp. 29-51). Madrid: Pirámide.

Schirato, T. y Yell, S. (1996). Communication and cultural literacy: an introduction. Sydney: Allen & Unwin.

Overholdelse av terapi

For at behandlingen av en person som lider av et psykologisk problem eller en lidelse skal lykkes, er det viktig at vedkommende følger behandlingen. WHO (2003) forklarer at overholdelse av terapi er det viktigste for at terapien skal fungere og gi gode resultater. Å ikke overholde terapibehandlingen er i følge de den viktigste faktoren når pasienten ikke opplever I utviklede land er overholdelse av behandling blant pasienter med kroniske sykdommer bare 50% (Verdens helseorganisasjon, 2003). APA refererer til overholdelse som pasientens evne til å følge behandlingen.

Faktorer som virker inn på overholdelse av terapi

Dette inkluderer faktorer som pasientens økonomi i tilfelle terapien medfører en kostnad, pasientens sosiokulturelle nivå, troen på effektiviteten av behandlingen og pasientens evne til å forstå terapeutens instruksjoner (APA, 2020). Begrepet overholdelse inneholder mange dimensjoner. Det er mange faktorer som har innvirkning på overholdelse av behandling hos pasienter. Faktorer som mangel på økonomiske ressurser, ikke å ha jobb, ikke vite hvordan man skal informere seg nok, ikke ha transportmiddel eller manglende støtte fra pårørende kan påvirke overholdelsen av behandlingen. Hvis pasienter lever i stressende omgivelser, med problemer i familiemiljøet, eller hvis de har tanker om sykdommen som ikke er i samsvar med virkeligheten, kan resultatet være at overholdelsen blir svekket. Misnøye med behandlingen fra leger har en negativ innvirkning på etterlevelsen. Hvis pasienter ikke oppfatter at det er tilstrekkelige ressurser og helsearbeiderne er overbelastet med arbeid, kan resultatet bli en forverring av overholdelsen (Orenes og Méndez, 2012). I følge Haynes, Ackloo, Sahota, McDonald og Yao (2008) forbedrer en forenkling i behandlingen overholdelsen av behandlingen og resultatet i pasientens symptomatologi. Følelseskontroll er en faktor å ta hensyn til ved overholdelse av behandlingen. Intern locus-kontroll (tro på at du har makten til å kontrollere deg selv) er assosiert med bedre nivåer av overholdelse.

Selveffektivitet

Det samme gjelder selveffektivitet. God selveffektivitet kan forutsi god overholdelse (Orenes og Méndez, 2012). Viktigheten av å følge resultatet av behandlingen er viktig. Forfatterne Koffel, Vitiello, McCurry, Rybarczyk og Von Korff (2018) er av den oppfatningen at aksept av behandlingen i en tidlig behandlingsfase er en indikator på overholdelse av psykologisk behandling. Disse samme forfatterne foreslo at manglende avtale med terapeuten eller avslutte behandlingen for tidlig var en indikator på manglende overholdelse av behandlingen. Fortsetter vi med faktorer som kan påvirke overholdelse, finner vi situasjonen når pasienter protesterer mot tapet av frihet til terapeutens indikasjoner. I forskningen til De las Cuevas, Peñate og Sanz (2014) fant forfatterne en signifikant negativ sammenheng mellom negativ reaksjon på terapeutens indikasjoner og overholdelse av behandlingen. Resultatene av denne undersøkelsen antydet at pasientenes tro på psykiateren og deres intensjon om å kurere pasienten øker overholdelsen av behandlingen.

Manglende overholdelse av terapi

Manglende overholdelse eller ingen behandling kan ha ødeleggende resultater. I en undersøkelse om selvmord blant befolkningen diagnostisert med bipolar lidelse, depresjon, schizofreni eller angst, ble det funnet at 13% ikke hadde fulgt behandlingen og 11% ikke hadde fått behandling. Studien ble utført med 12909 pasienter i England og Wales mellom 2001 og 2016 (Gianatsi et al. 2020).

Selvestigma

Andre faktorer som selvstigma kan påvirke overholdelse. I følge Fung, Tsang og Corrigan (2008) er selvstigma internalisering av stigma oppfattet av pasienter av andre om psykiske lidelser. I følge hans studie om selvstigma og svekkelse av overholdelse av psykososial behandling ved schizofreni, har selvstigma en negativ effekt på etterlevelse av terapi. For å planlegge behandlingen og oppfølgingen, er det nødvendig å evaluere overholdelsen som pasientene har med behandlingen. Dette kan gjøres gjennom egenrapporter og tredjepartsrapporter, bruk av medisiner og analyser når det gjelder medisiner (Orenes og Méndez, 2012). I studien om typen spørsmål som psykiatere stiller pasientene sine og hvordan dette påvirker kvaliteten på forholdet mellom psykiateren og pasientene og deres overholdelse av behandlingen av Thompson, Howes og Mccabe (2016), fant forfatterne at deklarative spørsmål bedret kvaliteten på forholdet mellom psykiatere og deres pasienter samtidig som pasientenes overholdelse av terapi ble bedre. Et godt terapeutisk forhold er kjent for å være e en viktig faktor for å få pasienten til å følge behandlingen og forbedre tilstanden (Keijsers, Schaap & Hoogduin, 2000).

Referanser

American Psychological Association (2020). APA Dictionary of Psychology. Recuperado de https://dictionary.apa.org/adherence

De las Cuevas, C., Peñate, W. y Sanz. E.J. (2014). The relationship of psychological reactance, health locus of control and sense of self-efficacy with adherence to treatment in psychiatric outpatients with depression. BMC Psychiatry, 14(324)

Gianatsi, M., Burns, H., Hunt, I. M., Ibrahim, S., Windfuhr, K., While, D., Appleby, L. y Kapur, N. (2020). Treatment of Mental Illness Prior to suicide: A National Investigation of 12,909 patients, 2001-2016. Psychiatric Services, 71(8), 772-778.

Fung, K. M.T., Tsang, H. W. H. y Corrigan, P. W. (2008). Self-Stigma of People with Schizophrenia as Predictor of Their Adherence to Psychosocial Treatment. Psychiatric Rehabilitation Journal, 32(2), 95-104.

Keijsers, G. P. J., Schaap, C.P.D.R. y Hoogduin, C. A. L. (2000). The impact of interpersonal patient and therapist behavior on outcome in cognitive-behavior therapy. Behavior Modification, 24, 264-297.

Koffel. E., Vitiello, M. V., McCurry, S. M., Rybarczyk, B. y Von Korff, M. (2018). Predictors of Adherence to Psychological Treatment for Insomnia and Pain: Analysis from a Randomized trial. The Clinical Journal of Pain, 34(4), 375-382.

Orenes-Martínez, A. y Méndez-Carillo, F. X. (2012). La adherencia terapéutica. En A. I. Rosa-Alcázar, P. J. Olivares-Olivares y J. Olivares-Rodríguez (eds.), Psicología de la salud en la infancia y adolescencia. Casos prácticos (pp. 53-70). Madrid: Pirámide.

Thompson, L., Howes, C. y McCabe, R. (2016). Effect of questions used by psychiatrist on therapeutic alliance and adherence. The British Journal of Psychiatry 209, 40-47.

World Health Organization (2003). Adherence to Long-Term Therapies: Evidence for Action. Recuperado de https://www.who.int/chp/knowledge/publications/adherence_report/en/

Stemningsforstyrrelsene som forklares nedenfor er depressive lidelser, bipolar lidelse og relaterte lidelser.

Depresjon

Depresjon påvirker 10 prosent av verdens befolkning og er derfor en faktor å ta hensyn til på grunn av hvor deaktiverende det er for mennesker som lider av det. Depresjonsforstyrrelser påvirker både kvinner og menn, men med en 2: 1-forekomst av kvinner. Når vi snakker om depresjon, snakker vi om en stemning av tristhet og anhedoni hos de som er berørt. Mennesker som lider av depresjon, har en tendens til å begrense livet ved å gjøre mindre fysiske og sosiale aktiviteter. Behandlingen av depressive symptomer kan være farmakologisk og / eller psykologisk. Psykologisk behandling består i å hjelpe pasienten til å gjenvinne humør og balanse ved å endre upassende oppførsel og tanker. Tristhet blir noen ganger forvekslet med depressiv lidelse. Tristhet som et resultat av å ha en stressende situasjon eller tap er ikke patologisk men depresjonsforstyrrelse er det. DSM-5-klassifiseringen deler depressive lidelser i major depressiv lidelse, vedvarende depressiv lidelse (dysthymia), destruktiv dysreguleringsforstyrrelse og premenstruell dysforisk lidelse.

Klassifikasjon av depresjon

For å skille mellom typer av depressiv lidelse, er det diagnostiske kriterier for hver type. For å oppfylle kriteriene for alvorlig depressiv lidelse kreves det at pasienten har minst fem av ni differensieringskriterier og at situasjonen har vart i minst to uker. Det kreves at pasienten har hatt en endring i sin funksjon med redusert interesse og opplevelse av glede i aktivitetene han/hun tidligere likte (anhedonia). Ubehaget som pasienten lider må være betydelig og kan ikke være forårsaket av inntak av giftstoffer. Når pasienten lider av mer enn en episode med alvorlig depresjon, klassifiseres den som en tilbakevendende alvorlig depressiv lidelse. Vedvarende depressiv lidelse (dystymi) preges av et deprimert humør i minst to år (ett år hos barn og ungdom). Staten må ha vært til stede de fleste dager. Pasienter diagnostisert med dystymi lider vanligvis av økt eller tap av appetitt, søvnløshet eller hypersomnia, mangler energi, og selvtilliten er ofte lav. De kan også ha konsentrasjonsvansker og føle seg håpløse. For å diagnostisere dystymi, må pasienten oppfylle minst to av kriteriene ovenfor. For diagnosen dystymi skilles det mellom maniske eller hypomaniske episoder og syklotymisk lidelse (Carrobles, 2017).

Bipolar lidelse

Bipolar lidelse er en alvorlig psykisk sykdom. Mennesker som lider av det har maniske faser der de kan bli veldig høye og bruke mye penger som de kanskje ikke har, har seksuell oppførsel med mye risiko og har voldelig oppførsel. I depressive episoder kan nivået bli katatonisk, og det er en betydelig risiko for selvmordsforsøk. Bipolar lidelse er en sykdom som ofte er veldig destabiliserende for mennesker som lider av den. Det skilles mellom bipolar I og bipolar II. For å diagnostisere bipolar I, må pasienten ha hatt en manisk episode. Bipolar II lidelse kan diagnostiseres hvis pasienten har hatt en hypomanisk episode, men ikke med alvorlighetsgraden av en manisk episode. Sykluser med mani og depresjon kan vare fra 48 timer til tiår (Sevillá, Pastor & Ruíz, 2017).

Tvangslidelser

En annen lidelse er tvangslidelse. Pasienter med denne lidelsen kan ha besettelser, tvang eller begge deler. Besettelser er impulser til å begå litt handling, bilder som kommer til dem eller tanker. Tanker er de hyppigste besettelsene. Pasienter kan ha en eller flere besettelser og/eller tvang. Tvang er motorisk eller skjult oppførsel. De mest utbredte tvangene blant de med denne lidelsen er å sjekke eller å rengjøre og vaske. Blant kontrollene er kontrollen om at alt er i orden, det kan være at strømmen er av på ovnen etc. En annen type er å reparere noe (som kan være vaske fordi de synes det er skittent). Hos mennesker med tvangslidelser blir tvangstanker veldig intense og tar mye tid. Tvang kan oppta flere timer på pasientens dag. Når det gjelder behandling av tvangslidelse, er førstevalget kognitiv atferdsterapieksponering med responsforebygging. Pasienten blir utsatt for de provoserende stimuli av besettelse mens de samtidig nektes tvangsritualene. Denne behandlingen har en effekt på 75 prosent (Cruzado, 2017).

Post traumatisk lidelse

Traume- og stressorrelaterte lidelser inkluderer posttraumatisk stresslidelse. Denne lidelsen oppstår når en person blir utsatt for en hendelse som overskrider traumeterskelen for denne personen. Disse hendelsene kan være eksponering for død eller alvorlig skade, truende eller faktisk seksuell vold. PTSD kan forekomme hos personen gjennom en direkte hendelse til vedkommende, etter å ha vært et vitne eller kunnskap om at den traumatiske hendelsen har skjedd med et familiemedlem eller en venn. For å diagnostisere PTSD, må personen ha hatt symptomer i mer enn en måned. Symptomene kan være minne om situasjonen, drømme om hendelsen, dissosiative reaksjoner om hendelsen der pasienten gjenopplever situasjonen igjen, ubehag for å bli utsatt for faktorer som minner om det som skjedde og fysiologiske reaksjoner på et intenst nivå. For diagnosen i henhold til DSM-5 Diagnostic Criteria Reference Guide, er det nødvendig å oppfylle minst ett av de nevnte kriteriene og også å unngå stimuli som er knyttet til hendelsen, som har kognitive endringer i forhold til hendelsen og følelsen av årvåkenhet og reaktivitet.

Akutt stresslidelse

Mennesker som lider av akutte stresslidelse, ASD, lider vanligvis av symptomer som ligner på de som lider av PTSD, men ASD diagnostiseres bare i løpet av de første 4 ukene etter opplevelsen av hendelsen. Det er derfor viktig å kunne oppdage dem fordi de er veldig sårbare for å lide av PTSD etter at den første måneden er over og dermed kunne rettlegge for å unngå kronisering. Når pasienten fortsetter å oppleve hendelsen, består behandlingen i å utsette seg eller snakke om hendelsen i nærvær av psykolog. Dette kan hjelpe pasienten til følelsesmessig å akseptere hendelsen og transformere den kaotiske hendelsen av traumer til en tidsmessig og romlig orden (Echeburúa, De Corral & Amor, 2017).

Referanser

Carrobles, J.A. (2017). Trastornos depresivos. En V. E. Caballo., I. C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 339-368). Madrid: Pirámide.

Cruzado-Rodríguez, J. A. (2017). Trastorno obsesivo compulsivo y trastornos relacionados. En V. E. Caballo., I. C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 247-289). Madrid: Pirámide.

Echeburúa, E., Del Corral, P. y Amor, P. J. (2017). Trastornos relacionados con traumas y factores de estrés. En V. E. Caballo., I. C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 291-313). Madrid: Pirámide.

Sevillá, J., Pastor, C. y Ruíz, L. Trastorno bipolar y trastornos relacionados. En V. E. Caballo., I. C. Salazar. y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 370-391). Madrid: Pirámide.

Psykiske lidelser og behandling

Angst og humørsykdommer er lidelser med svært høy forekomst i samfunnet. Til dette legges det til at de har en høy komorbiditet (opptil 70%) (Castro, 2017). Blant angstlidelsene skiller vi mellom spesifikke fobi, sosial angstlidelse, panikkforstyrrelse og agorafobi, tvangslidelse, lidelser relatert til traumer og stressfaktorer og generalisert angstlidelse. Disse vil bli kort forklart senere.

Frykt som en faktor i psykiske lidelser og behandling

Frykt har vært en faktor som har hjulpet arten til å overleve motgang gjennom evolusjonen. Adaptiv frykt har sin forebyggende funksjon, og advarer oss om en reell fare og er derfor en adaptiv følelse for arten. Spesifikk fobi er en frykt for noe som ikke nå er tilpasningsdyktig og som har følgende egenskaper: Fobisk frykt er en frykt som har et nivå som er uforholdsmessig i forhold til situasjonen personen er i, frykten kan ikke forklares med reelle grunner, den har ingen frivillig kontroll, og personen som lider av den unngår situasjonene den gir. Fobisk frykt: Det kreves at den fobiske frykten vedvarer over tid, og at den er av den ikke adaptive typen. Det er ikke en frykt som bare finnes i en fase av pasientens liv. Frykt kan være av ting som er så forskjellige som edderkopper, hunder, blod eller injeksjoner. Den spesifikke fobi-behandlingen som oppnår de beste resultatene, er kontrollert eksponering av den fobiske stimulansen (Sosa og Capafóns, 2017).

Andre Psykiske lidelser og behandling:

Sosial Angst

De fleste mennesker trenger å samhandle med andre mennesker både for å utvikle seg og sosialisere. For noen mennesker gir samspill med andre angst. Mennesker som lider av sosial angst produserer angst når de må samarbeide eller forholde seg til mennesker de ikke kjenner, som er autoriteter eller personens foretrukne kjønn. De er redde for ikke å bli likt av andre mennesker eller å bli kritisert. De er redde for at andre mennesker vil kritisere dem når de blir observert spisende eller drikkende. De har en tendens til å overdrive andres reaksjoner og oppfatter kommentarer fra andre som kritikk, selv når de ikke er det.

Disse menneskene har det ikke bare vanskelig når de er i en interaksjonssituasjon, de har også en tendens til å lide av forventningsangst til fryktede situasjoner. Resultatet for mennesker med sosial angstlidelse (SAD) er at de unngår fryktede situasjoner med de påfølgende begrensningene i deres sosiale, arbeids- og kjærlighetsliv. Den psykologiske behandlingen av SAD er vanligvis avslapningstrening, forbedring av sosiale ferdigheter og eksponering for fryktede situasjoner og kognitiv restrukturering (Caballo, Salazar, García, Irurtia & Arias, 2017).

Panikklidelse

Panikklidelse er preget av gjentatte panikkanfall. I følge DSM-5 Diagnostic Criteria Reference Guide (2013) oppstår panikkanfall når pasienten midlertidig føler både fysisk og kognitiv frykt og ubehag. Av de følgende kriterier pasienten lide av minst fire for å få diagnosen panikklidelse: Hjertebank, økt hjertefrekvens, kvelningsfølelse, svette, skjelving i kroppen, trykk i brystet, magesmerter, kvalme, svimmelhet, derealisering og fortvilelse. Andre kriterier er frykt for å dø, miste kontroll, nummenhet og hetetokter. Personer med agorafobi har angst for å være på steder der det vil være vanskelig for dem å rømme eller få hjelp. Disse menneskene unngår vanligvis å måtte havne i denne typen situasjoner og steder. Psykologisk behandling av panikklidelser og agorafobi er innenfor kognitiv atferdsterapi og består vanligvis av psykoedukasjon, kognitiv restrukturering, avslapningsøvelser og eksponering (García, Botella, Osma & Baños, 2017).

Generalisert angstlidelse

Generaliserte angstlidelse, GAD, utmerker seg ved å ha en viktig komponent av bekymring i symptomene på angst. Denne bekymringen er utbredt i mange aspekter av livet til disse pasientene. Pasienter er rastløse, nervøse og har ofte muskelspenninger. Angsten som er forårsaket av bekymring, er overdreven i forhold til hva som forventes av situasjonen eller hendelsen (Montorio, Izal & Cabrera, 2017). Det er vanskelig for personen med GAD å kontrollere bekymring. For å diagnostisere GAD er det nødvendig at pasienten oppfyller minst 3 av følgende kriterier: Å ha rastløshet eller føle at han er fanget og på kanten, blir lett sliten, problemer med konsentrasjon og å koble av, har en irritabel holdning, lider av muskelspenninger og har forstyrret søvn.

For å diagnostisere GAD, må pasienten føle at symptomene forårsaker ubehag i hans liv på et klinisk nivå (Guía de Consulta de los Criterios Diagnósticos del DSM-5).

Kognitiv atferdsbehandling for denne lidelsen består av kognitiv restrukturering, avslapningstrening, situasjonseksponering og trening for angstledelse (Montorio, Izal og Cabrera, 2017).

Referanser

Asociación Americana de Psiquiatría (2013). Guía de consulta de los criterios diagnósticos del DSM- 5. Arlington, VA: Panamericana.

Castro-Camacho, L. (2017). Modelo integrador en psicopatología: un enfoque transdiagnóstico. En V. E. Caballo., I.C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 46-79). Madrid: Pirámide.

Caballo, V. E., Salazar, I. C., García-López, L.J., Irurtia, M. J. y Arias, B. (2017). Trastorno de ansiedad social (fobia social): características clínicas y diagnósticas. En V. E. Caballo., I. C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 184-217). Madrid: Pirámide.

García-Palacios, A., Botella, C., Osma, J. y Baños, R.M. (2017). En V. E. Caballo., I. C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 219-245). Madrid: Pirámide.

Montorio, I., Izal, M. y Cabrera, I. (2017). Trastorno de ansiedad generalizada.  En V. E. Caballo., I. C. Salazar. y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 315-335). Madrid: Pirámide.

Sosa, C. D. y Capafóns, J. I. (2017). Fobia específica. En V. E. Caballo., I. C. Salazar y J. A. Carrobles (eds.), Manual  de psicopatología y trastornos psicológicos (pp. 161-182). Madrid: Pirámide.