Kommunikasjon

Kommunikasjon

Pasienter trenger ofte informasjon om hvordan de kan forbedre helsen. Denne informasjonen må være korrekt og presentert på en måte som det er lett for pasienter å forstå. For formidling av informasjon er det nødvendig å ta hensyn til pasientens holdninger og påvirkning fra tredjeparter i pasientens beslutningstaking (Rosa, Parada og Rosa, 2012). I forskningen som Kiesler og Auerbach (2003) gjorde, om samspill mellom terapeut / lege og pasient, viste forskerne at en tilknyttet kommunikasjon forbedrer det terapeutiske forholdet og resultatene hos pasienten.

Hva er kommunikasjon

For å forstå forholdet mellom kommunikasjon og overholdelse, må vi forklare hva kommunikasjon er. I 1950 definerte Stevens kommunikasjon som et diskriminerende svar fra en organisme på en stimulans. Med tanke på denne definisjonen er det kommunikasjon når en stimulus påvirker en organisme, og denne organismen reagerer på en eller annen måte. Når det ikke er noe svar på stimulansen, er det ingen kommunikasjon. Denne definisjonen er ganske generell og veldig atferdsmessig.

Andre forfattere som Schirato og Yell (1996), definerte kommunikasjon som produksjon og forhandling av betydninger. Denne opplevelsen er alltid underlagt kontekstene der den sendes, med tanke på de sosiale, kulturelle og miljømessige aspektene. Det kongelige spanske akademiet definerer  kommunikasjon blant annet som «Overføring av signaler gjennom en felles kode til avsenderen og mottakeren» (RAE, 2020). Kommunikasjon kan også defineres som formidling eller utveksling av informasjon mellom en eller flere personer ved hjelp av tale, skriving eller andre midler. På denne måten kan kommunikasjon være overføring av følelser eller ideer (Oxford English Dictionary, 2020). Med denne definisjonen er det klart at kommunikasjon har tre deler. Den som sender ut meldingen og den som mottar meldingen. Meldingen som sendes ut og den som blir oppfattet av mottakeren, avhenger av tidligere erfaringer, konteksten og situasjonen der kommunikasjonen skjer (Buck og VanLear, 2002).

Verbal og ikke verbal kommunikasjon

Kommunikasjon er ikke begrenset til verbale som tale og skriving. Når vi snakker om kommunikasjon, skiller vi mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Verbal kommunikasjon er definert som en språklig utveksling mellom to eller flere personer. Denne typen kommunikasjon kan være direkte, på avstand eller gjennom en enhet som telefon eller et brev. Felles for dem er at verbal kommunikasjon styres av språklige regler (Catania, 1986). Når vi snakker om ikke-verbal kommunikasjon snakker vi om kommunikasjon mellom mennesker som ikke inkluderer talespråk. Denne typen kommunikasjon er definert av kroppsbevegelse, hvordan vi beveger oss og kommuniserer med kroppen, ansiktsuttrykk, kroppsholdning, fysisk kontakt og øyekontakten vi opprettholder når vi er med en annen person. Denne kommunikasjonen kan forekomme alene eller sammen og samtidig som verbal kommunikasjon (Baron og Byrne, 2005).

Hvordan kommuniserer vi

Måten vi kommuniserer med andre på, påvirkes av faktorer som stemninger, våre følelser for øyeblikket, tretthet og hvordan vi har det med dagen (Baron og Byrne, 2005). Ansiktsuttrykk er en av formene for ikke-verbal kommunikasjon, og det har vist seg at vi med vårt ansiktsuttrykk er i stand til å uttrykke de syv grunnleggende følelsene til sinne, forakt, frykt, overraskelse, lykke, tristhet og avsky. VI- og V-kraniale nerver er de perifere banene for ansiktsuttrykk. Ansiktsnerven, nummer VII, er den som overfører meldingene som hjernen sender til ansiktsmusklene og ansiktshuden (Izard, 1989). Følelser kan skje med en kombinasjon av forskjellige følelser, for eksempel overraskelse sammen med frykt. Følelser kan vises med forskjellige intensitetsnivåer, og alt dette innebærer et stort antall variasjoner av følelser.

Ansiktsuttrykk

Det er ulik forskning på ansiktsuttrykkets universalitet. Mange forfattere har forklart at det er det, og andre legger til at oppfatningen av uttrykk for andres ansikt er påvirket av situasjonsmessige og kulturelle faktorer. På denne måten vil et ansiktsuttrykk i noen situasjoner trenge en interkulturell oversettelse. I alle fall vil denne oversettelsen i de fleste tilfeller være mye enklere enn oversettelsen mellom talte språk (Baron og Byrne, 2005).

Baron og Byrne (2005) mener at øynene er et annet viktig ikke-verbalt kommunikasjonsmiddel. I situasjoner der du ikke kan se øynene til personen som har en kommunikasjon, for eksempel hvis han/hun bruker veldig mørke briller, kan kontakten mellom disse to bli noe ubehagelig og skadelig. Verbal kommunikasjon ledsaget av tilstrekkelig øyekontakt har vist seg å hjelpe folk til å forstå hverandre. Øyekontakt, hvis det ikke er for stirrende, kan det være ubehagelig og bli oppfattet som en trussel av den andre personen, hvis det blir stirret over lengre tid. I 1992 konkluderte Aronoff, Woike og Hymann, i en undersøkelse av følelsesgjenkjenning, at mennesker med en truende holdning har en mer kantet og diagonal kroppsholdning enn snille mennesker. Sistnevnte viste mer avrundede stillinger. Når en person oppfatter følelsene som vises av kroppsholdningen til den andre, kommer kulturelle og situasjonsmessige faktorer til gjelde.

Fysisk kontakt og kommunikasjon

En annen faktor i kommunikasjon mellom mennesker er fysisk kontakt. Hvan fysisk kontakt kan formidle i person-til-person-kommunikasjon, avhenger av personlige, situasjonsmessige og kulturelle faktorer. Fysisk kontakt kan antyde hengivenhet, forsøk på dominans, seksuell interesse og noen ganger aggresjon. Etter Alagna, Witcher, Fisher og Wicas (1979) gir fysisk kontakt positive reaksjoner hos den andre personen hvis denne personen oppfatter fysisk kontakt som passende. Avtalen mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon er viktig. I tilfelle de ikke stemmer overens, kan dette vekke mistanke hos den andre personen om at noe ikke blir kommunisert godt eller ærlig.

Kommunikasjonskanaler

Hver type uttrykk betraktes som en kanal. For eksempel ansiktsbevegelse, visuelt blikk, kroppsbevegelse og verbal kommunikasjon. Av den grunn at det er veldig vanskelig å kontrollere alle kanaler samtidig for folk flest, hos mennesker som lyver, kan en eller flere kanaler vise uenighet med den verbale kanalen. Mennesker som prøver å kommunisere noe som ikke er sannferdig, øker ofte stemmeniået og i mange tilfeller kommuniserer de på en ubesluttsom måte (Baron og Byrne, 2005). I 1986 oppdaget Kleinke i studien om blikk og øyekontakt at folk som prøver å kommunisere noe som ikke er sant, ofte opprettholder for lite eller for mye øyekontakt. I sistnevnte tilfelle anses det at de opprettholder kontakten for mye for å prøve å overbevise den andre om løgnen. I den samme undersøkelsen ble det funnet at mennesker som ikke forteller sannheten, har en tendens til å blunke mer og har mer utvidede pupiller enn folk som snakker sant.

Referanser

Alagna, F. J., Witcher, S. J., Fisher, J. D. y Wicas, E. A. (1979). Evaluative reaction to Interpersonal Touch in a Counseling Interview. Journal of Counselling Psychology. 26(6), 465-472.

Aronoff, J., Woike, B. A. y Hyman, L. M. (1992). Which are the stimuli in facial displays of anger and happiness? Configurational bases of emotion recognition. Journal of Personality and Social Psychology, 62(6), 1050-1066. 

Baron. R.A. y Byrne, D. (2005). Psicología Social 10 Edición. Madrid: Pearson   Educación. 

Buck, R. y VanLear, C.A. (2002). Verbal and Nonverbal Communication: Distinguishing Symbolic, Spontaneous, and Pseudo-Spontaneous Nonverbal Behavior. Journal of Communication, 9, 522-541.

Catania, A.C. (1986). On the Difference Between Verbal and Nonverbal Behavior. The Analysis of Verbal Behavior, 4, 2-9.

Izard, C. E. (1989). The Structure and Functions of Emotiotions: Implications for Cognition, Motivation, and Personality. The G. Stanley Hall lecture series, 9, 39-73.

Kiesler, D. J. y Auerbach. S. M. (2003). Integrating measurement of control and affiliation in studies of physician-patient interaction: the interpersonal circumplex. Journal of Social Science & Medicine, 57(9), 1704-1722.

Kleinke, C. L. (1986). Gaze and eye contact: A research review. Psychological Bulletin, 100(1), 78-100.

Oxford English Dictionary. The definitive record of the English language (2020). Oxford: Oxford University Press.

Real Academia Española (2020). Diccionario de la lengua española.  Comunicación. Recuperado de https://dle.rae.es/comunicaci%C3%B3n

Rosa-Alcázar, A. I., Parada-Navas, J. L. y Rosa-Alcázar, A. (2012). La educación para la salud en niños y adolescentes. En A. I. Rosa-Alcázar, P. J. Olivares-Olivares y J. Olivares-Rodríguez (eds.), Psicología de la salud en la infancia y adolescencia. Casos prácticos (pp. 29-51). Madrid: Pirámide.

Schirato, T. y Yell, S. (1996). Communication and cultural literacy: an introduction. Sydney: Allen & Unwin.