Astma og Barn.

Når barn blir diagnostisert med astma er det veldig viktig å lære de hvordan de kan hjelpe seg selv og viktigheten av å ta medisinen som er foreskrevet. Psykologer kan hjelpe med dette og under kommer en liten historie som jeg har skrevet som hjelpemiddel for foreldre som har barn med Astma:

I en by veldig nært her bodde en 9 år gammel gutt ved navn Kristian. Kristian bodde sammen med foreldrene Elisabeth og Hans og hans eldre søster Lise. Kristian likte å leke med vennene sine og å sparke fotball. Huset der Kristian bodde hadde en hage bak huset. Kristian og vennene hans pleide å leke med ball. Da de var yngre, spilte de der nesten hver dag. Siden hagen var ganske liten, ble det slik at når de ble eldre så dro de til en større park slik at de kunne løpe raskere etter ballen.

En dag etter å ha spist måtte moren gå tilbake på jobb, og faren sa at han ønsket å ta en lur fordi han hadde stått opp veldig tidlig om morgenen. Siden søsteren Lise skulle ut med noen venner for å drikke brus, bestemte Kristian seg for å ringe vennene sine for å dra til parken. Fire venner kom til Kristians hus de og dro umiddelbart til parken for å leke. Nesten umiddelbart etter å ha begynt å løpe, begynte Kristian å legge merke til at han ble mer sliten og at vennene hans kunne løpe raskere enn ham, men han prøvde å følge dem.

Plutselig falt Kristian til bakken og klarte nesten ikke å puste. Han trodde han skulle dø, og alle vennene hans var rundt ham og lo først fordi de trodde Kristian spilte. Raskt skjønte de at han ikke spilte og at han hadde problemer. De ropte til en dame som satt på en benk og ga brødsmuler til noen duer. Damen nærmet seg og ringte umiddelbart 112. Ambulansen kom straks og legen satte en maske på Kristian som ga ham oksygen. Litt etter litt kunne Kristian puste normalt igjen. Mens dette skjedde, løp en av vennene hans til Kristians hus for å vekke Kristians far. Det tok en stund fordi faren sov dypt. Da faren endelig kom, fjernet legen oksygenmasken til Kristian.

Legen fortalte faren at de måtte følge med på legevakten for å gjøre noen tester på Kristian. I to uker måtte Kristian gå til sykehuset for at legene skulle ta tester og til slutt diagnostiserte de ham med astma. Det å vite hva Kristian led av beroliget hans foreldre. De spurte så legen om hva de burde gjøre for å forebygge et nytt mulig astmaanfall.

Legen sa at Kristian måtte gjøre flere ting for at han ikke skulle skje igjen. Først måtte Kristian starte å ta en dose med inhalator Nexthaler både morgen å kveld. Han måtte også alltid ha med seg en Ventolin i tilfelle han skulle få et nytt anfall.. Legen viste Kristian hvordan han skulle bruke de, og de dro med en ny avtale om to måneder og en anbefaling om å besøke en psykolog for å lære å håndtere stressende situasjoner og lære å puste bedre.

Dagen etter ringte foreldrene en psykolog og Kristian dro sammen med faren. Psykologen fortalte Kristian at å puste riktig vil bidra til å holde astma borte. Psykologen startet å vise Kristian hvordan man puster riktig. ”Først tar du inn luft gjennom nesen, senker det til magen under navlen, holder den der i noen sekunder, og løfter deretter luften over navlen og til slutt puster ut gjennom munnen”. Kristian gjorde dette  sammen med psykologen? ”Kom igjen nå vi puster, vi senker luften til bunnen, vi lar den være der, nå løfter vi den litt og så ut gjennom munnen Vi gjør det igjen, veldig bra du gjør det bra!” Kristian, oppmuntret av foreldrene, begynte å gjøre det hver morgen og da han kom hjem fra skolen. Han tok også medisinene hver dag og forlot ikke hjemmet uten ventolin.

Med tiden ble Kristian lei av så mye pust, så han begynte å «glemme» å gjøre det om ettermiddagen og deretter om morgenen. En dag på skolen da de lekte i hagen og løp etter en venn, kunne han plutselig ikke puste. Vennene hans begynte å rope hjelp, hjelp, hjelp !! Vakthavende lærer kom løpende og Kristian som nesten ikke kunne puste eller snakke hvisket at hans ventolin var i ryggsekken. Læreren ba en av Kristians venner om å hente ryggsekken, og han ringte til en ambulanse og deretter Kristians foreldre. Vennen med sekken kom straks og Kristian tok to inhalasjoner av ventolin.

 Han ventet et øyeblikk og en til. Han roet seg og da ambulansen kom, var han nesten ok. Plutselig kom det en bil med full gass som bråbremset og nesten krasjet mot veggen på skolen. Det var faren til Kristian som kom veldig redd. Kristians foreldre bestemte seg for å ta ham til legen for å se hva som kunne ha skjedd. Dagen etter var de tre der og legen spurte ham hva som hadde skjedd med ham. De forklarte det for ham, og da spurte legen ham om han fortsatt tok nexthaler. Kristian sa ja, legen sa at det var rart hva som hadde skjedd med ham siden han tok medisinen.

De voksne snakket da Kristian plutselig sa «denne uken har jeg glemt pusteøvelsene mine.» Kristian følte seg litt flau, men syntes det var best å si det. Foreldrene til Kristian gratulerte Kristian for å ha sagt det, men de håpet at han forsto viktigheten av å puste og at han måtte prøve å ikke glemme det igjen. Månedene gikk og Kristian fortsatte med sitt daglige liv, skole og lek på ettermiddagene med vennene sine i parken.

En dag viste og Nexthalerinhalatoren 0. Dette betydde at det ikke var flere doser i enheten. Kristian visste at foreldrene hans var veldig opptatt, og for å få en annen måtte de gå til legen igjen, så han bestemte seg for å fortelle det når foreldrene foreldrene hans var mindre opptatt med jobb. Den ene dagen gikk og flere til, og den tredje dagen måtte han tvinge pusten da han gjorde pusteøvelsen om morgenen, og han bestemte seg for at på ettermiddagen skulle han be faren om å ta ham til legen for å få en ny Nexthaler. Han gikk på skolen og sittende i timene var han ganske god, rolig. Så i friminuttet begynte han å løpe og falt til bakken av mangel på luft.

Denne gangen var ikke vennen som kom med sekken da det skjedde den første gangen, fordi han hadde influensa og hadde blitt hjemme. De andre vennene, med lærerens hjelp, tok litt lenger tid å finne ryggsekken hennes med ventolin, og de kom ikke med den  før ambulansen allerede hadde kommet og Kristian var i armene til en lærer og legen satte oksygenmasken på han.

Senere, da han kom seg, fortalte legen ham at hvis det hadde tatt to minutter til, kunne det verste ha skjedd. Kristian forsto det, og da moren kom løpende, forklarte han for henne at han hadde gått tom for doser fra Nexthaler og ikke hadde ønsket å bry foreldrene sine med det nødvendige besøket å gå til legen. Så kom faren veldig redd og litt sint fordi Kristian ikke hadde advart om mangel på dose.

De satte seg ned for å snakke og bestemte seg for å gjøre en rutine for å forhindre at dette skjedde igjen. De begynte å markere på kjøkkenkalenderen når de 120 dosene i enheten skulle være ferdig. Hver Mandag markerte Kristian i kalenderen antall doser som var igjen i enheten. Dermed kunne alle tre ha kontroll på hvor mange doser det var igjen. Månedene gikk og Kristian ble eldre og fikk ikke flere astmaanfall. Likevel, når ble er eldre, fortsetter han med pusteøvelsene om morgenen og om ettermiddagen og glemmer ikke å ta medisinene. Ventolin er fortsatt nær ham, men han føler nesten aldri behov for å bruke den.