Selektiv mutisme

Selektiv mutisme

Selektiv mutisme er når barn eller unge konsekvent ikke snakker i visse sosiale situasjoner. Det kan være at de ikke snakker på skolen men snakker hjemme eller at de ikke snakker når de er på en aktivitet etter skolen. Denne mangelen på verbal kommunikasjon i visse sammenhenger fører ofte til reduserte ferdigheter i skolesammenheng. De har også større risiko for å ha dårligere sosiale ferdigheter enn gjennomsnittet av barn og unge i samme aldersgruppe. For å sette diagnosen er det et krav, i henhold til DSM-5, at tilstanden har vart minimum en måned.

Ikke verbal kommunikasjon 

De som er rammet av selektiv mutisme opparbeider også veldig ofte mangelfull ikke verbal kommunikasjon i form av mindre utviklede gester og har lavere øyekontakt frekvens enn sine jevnaldrende. 

Voksne og selektiv mutisme 

Resultatene av langtidsstudier gir indikasjoner på at selektiv mutisme vedvarer i voksen alder men er mindre synlig. Det er jo slik av som voksne kan vi lettere velge hvilke situasjoner vi befinner oss i. Mange velger da å ikke sette seg selv i en situasjon hvor man ikke snakker. Selektiv mutisme har en forholdsvis lav utbredelse hvor under 1% av befolkningen rammes og med en svak overvekt av jenter. 

Selektiv mutisme regnes som en del av angst spekteret og lenkes opp mot sosial angst. Risikoen for å lide av dette øker til 37% når andre nære familiemedlemmer har det påvist. Personer som lider av selektiv mutisme trekker seg ofte tilbake fra visse sosiale sammenhenger hvor de vet at de ikke snakker. Dette fører til noe lavere livskvalitet  i og med at de ikke er tilstede i alle sammenhenger som de egentlig ønsker. Det er slik at de egentlig ønsker å snakke men får det ikke til i de situasjoner/steder som er problematiske. 

Behandling

Ofte utløser barnets mutisme sterke reaksjoner fra miljøet rundt. Disse reaksjonene forverrer ofte tilstanden for barnet. Det er derfor viktig med god kommunikasjon mellom barnets ulike miljøer som skole og hjemmesituasjon. Det er veldig viktig å ikke forsøke å presse barnet til å snakke i de situasjoner hvor de ikke gjør det. Man bør nærme seg barnet med informasjon om at det er andre som også har det sånn og unngå å stille direkte spørsmål og heller fokusere på ting utenfor barnet med åpne spørsmål. Det er viktig å gå sakte frem med en gradvis tilnærming slik at barnet ikke føler seg presset.